Faris

Noen møter virker som et jordskjelv –

ikke fordi de ødelegger noe,

men fordi de avslører det som har skjelvet inni deg hele tiden.

Dette er ikke en historie om ham.

Det er en historie om det som ble vekket.

Jeg har alltid hatt behov for orden.

Å plassere ting, tanker, mennesker og følelser

slik at alt fikk sin plass og mening.

Lenge trodde jeg det var et tegn på modenhet.

Nå vet jeg at det ofte var en form for kontroll.

Orden ga en illusjon av trygghet.

Det hindret meg i å falle fra hverandre.

Jeg kunne fortsette å fungere –

i stedet for å stoppe opp og kjenne alt som krevde å bli følt.

I en verden der mye skjedde utenfor min innflytelse,

ble det å sortere tanker og forstå følelser

som å holde en liten lommelykt i hånden –

selv om lyset bare traff et lite stykke av mørket.

Ønsket om å forstå mine omgivelser

fungerte som et skjold mot uroen i meg.

Den beskyttet meg mot smerte,

men stengte meg samtidig ute fra dens helende kraft.

Med tiden forsto jeg

at mening ikke kan skapes –

den kan bare oppdages

i det som allerede finnes.

Faris. Et emosjonelt støt.

Han kom som et jordskjelv –

ikke for å reparere noe,

men for å sette noe i bevegelse.

Rystelsen var så sterk

at jeg ikke kunne overse den

eller late som om jeg ikke så den.

Den minnet meg om de fra barndommen i Moje Kato.

Gruvearbeidet pågikk døgnet rundt.

Jordskjelv var en del av hverdagen.

Når alt begynte å dirre – koppene, vinduene, lysekronen –

stoppet vi opp i noen sekunder, i stillhet.

Vi ventet til det gikk over,

og deretter fortsatte vi som om ingenting hadde skjedd.

Vi visste at det ville roe seg.

Men under denne hverdagslige roen

lå det noe mer – en stille bevissthet om risikoen.

Ofte hørte vi om ras i gruvene.

Vi mistet fedre, onkler, brødre.

Våre gutter ofret livene sine for Dobrego Urobku – et godt utbytte.

Alt for en kullklump – for at Jorden ikke skulle stoppe,

selv når hjertene deres gjorde det.

Disse rystelsene var ikke bare lyden av jord.

De var spenningen som bygde seg opp i kroppen –

en taus forberedelse på et tap

man helst ikke skulle sette ord på.

En lært overlevelse:

Stans ikke for lenge ved det som gjør vondt.

I dag ser jeg

at den samme mekanismen levde i meg.

Bare at rystelsene senere kom ikke fra bakken,

men fra relasjoner.

Ord og gester traff presist

de skjøre stedene jeg hadde gjemt inni meg,

som krystallglass og pyntevaser

bak glassdøren i stua.

I alle hjem på nittitallet fantes det en slik skjenk –

bak glass, ved siden av TV-en.

Et sett av dyrebare ting mødrene var stolte av.

Brukt sjelden, forsiktig, bare på spesielle anledninger.

To ganger i året tørket for støv –

varsomt, med oppmerksomhet, for ikke å knuse noe.

Slik behandlet jeg også følelsene mine.

Verdifulle, men skjøre.

Jeg gjemte dem dypt, bak byfyjen –

som noe som burde overleve,

men helst ikke berøres for ofte,

for ikke å gå i stykker.

Faris var rystelsen som fikk denne skjenken i meg til å skjelve.

Det han sa og måten han reagerte på,

traff nøyaktig de stedene i meg

som var uhelte, skjøre, bygget på illusjon.

Krystallene klirret, noe flyttet seg,

og jeg kunne ikke lenger late som om jeg ikke så det.

Han rørte ved et rom i meg

som lenge hadde ventet på å bli anerkjent.

Den smerten – ren, rå, uten flukt –

ble begynnelsen på bevegelsen.

Jeg forsto at jeg ikke trengte

å undertrykke den eller «fikse» den.

At jeg kunne forvandle den –

til ord, til bilder,

til noe som berører i stedet for å såre.

Ved ham så jeg for første gang hele mekanismen i meg selv:

Redningskvinnen-Strategeren –

hun som reagerte med planer når det gjorde vondt,

og ville forstå i stedet for å føle.

Faris skapte det ikke i meg.

Han bare avdekket noe som allerede fantes

og ventet på å bli sett.

Det var nettopp her Mira Lys begynte.

Ikke som et prosjekt jeg skulle mestre,

men som en prosess der jeg lærer å gi slipp.

Et forsøk på å snakke om det som ikke kan forstås med hodet,

men bare erfares med kroppen.

For det kan ikke læres fra bøker.

Det må komme fra erfaring –

fra å berøre det som gjør vondt,

og bli der til det ikke lenger skremmer.

Mira Lys er min måte å være i berøring med det som er ekte –

selv når det ikke er behagelig,

ikke alltid vakkert,

men alltid levende.

Et sted der jeg tillater meg

å ikke vite,

å ikke ha rett,

å ikke kontrollere.

For først da begynner noe virkelig å bevege seg.

— Mira Lys