Lukten av høy

Å våkne fra en illusjon ligner ikke på opplysning.

Det er ingen lysglimt. Ingen eufori.

Bare øyeblikket når du setter deg på en kjent stol –

og noen trekker den bort i siste sekund.

Du faller.

Uten eleganse.

Lyden sprer seg i kroppen som et ekko

av alt du trodde holdt deg oppe.

Først kommer sinne.

Så forvirring.

Det som hadde mening, faller fra hverandre.

Ingen grunnmur. Ingen retning.

Virkeligheten er den samme, men du kjenner deg ikke igjen.

Stillheten trenger seg inn –

en stillhet som ikke kan fortrenges.

Tom, men sann.

Den gir ingen trøst – bare rom.

Du begynner å se

at mye av det du kalte deg selv

bare var en konstruksjon –

et stillas bygget av frykt, håp og projeksjoner.

Og så kommer morgenen.

Uten fanfarer. Uten visjoner.

Bare kroppen som verker,

og luften som lukter ekte.

Ikke drøm, ikke løfte –

men liv, slik det er.

Den harde sengen gir ingen trøst,

men den gir et punkt å stå i.

Du vet at du er her.

At du puster.

At alt som har falt fra hverandre,

har gitt plass til noe

som ikke lenger trenger å late som.

Det verste er at du ikke kan gå tilbake til komforten.

Du kan ikke «av-se» det du har sett.

Men det finnes noe bedre – en ro som ikke trenger pynt.

— Mira Lys