Mellom verdener.

En kvinne som ikke lenger hører til.

Vi sitter ved et bord – seks kvinner, alle fra Polen.

Restauranten foran operaen fylles av stemmer og latter –

snakk om barn, menn, familier.

Hver av dem har en polsk ektemann,

et hjem bygget her i Norge,

men med røtter der.

Jeg smiler, nikker, lytter –

og likevel blir det stille i meg.

Ikke fordi historiene deres er fremmede,

men fordi det ikke lenger finnes et sted i meg

som passer inn i dem.

Jeg har ikke vært sammen med en polsk mann på mange år.

Jeg savner det ikke,

men når de sier «våre»,

kjenner jeg det som om jeg sitter utenfor en usynlig sirkel.

Jeg har bodd i Norge i atten år.

Om jeg skulle tenke på å reise tilbake –

vet jeg ikke engang hva det ville betydd.

Hjemmet jeg vokste opp i finnes bare som et minne –

lukten av epler på kjøkkenet, mammas stemme, døren som smeller.

Ikke et sted jeg kan vende tilbake til,

men et bilde tiden har bevart.

Om kvelden – Operaen. Rusalka.

En fortelling om lengselen etter å bli sett, bli anerkjent.

Om en skapning som ga fra seg stemmen sin for å bli et menneske,

for kjærligheten til en mann – og mistet begge verdener.

For menneskelig til å vende tilbake til vannet.

For annerledes til å bli på land.

Hun ble stående imellom.

Og da forsto jeg.

Hun og jeg – samme tone mellom pustene.

For jeg står også mellom to verdener.

Til tross for mine østeuropeiske røtter

finner jeg meg ikke helt igjen i den mentaliteten,

og her i Skandinavia finnes det ting

jeg aldri vil fullt bli integrert i.

Her er alt stille, lyst, forutsigbart –

mens i meg strømmer fortsatt det østlige hjerteslaget,

varmen, kaoset, nærheten

som ikke kan oversettes.

Det som en gang var kjent, føles nå fremmed,

og det nye blir aldri helt mitt.

Kanskje ligger sannheten min nettopp i dette mellomrommet –

ikke i tilhørighet, men i nærvær.

Ikke i søken etter et hjem,

men i vissheten om at det allerede lever i meg.

— Mira Lys